En reservenøkkel hos noen

Det er kanskje en av de eldste vanene som er forsvunnet. Å la noen vi stoler på ha en nøkkel til hjemmet vårt.

En nabo. En venn som ikke bor for langt unna. En forelder. Det trenger ikke å være mer enn én.

Det høres unødvendig ut, helt til den dagen du står utenfor i regnvær uten noe som helst i lommene. Eller den dagen barnet ditt drar ut nøkkelen sin og blir låst ute. Eller den dagen noen må sjekke om kaffemaskinen er av mens du er på ferie.

Vi har en idé om at hjemmet er privat. Det er det. Men en nøkkel til en venn er ikke å åpne hjemmet. Det er å si «jeg stoler på deg, og du stoler på meg».

Hvis du ikke har det allerede, spør noen denne uka. Det er en av de gangene du gjør en gammel ting fordi den fortsatt funker.