Det som teller, er det som blir igjen

Tenk på de fra forrige generasjon du er glad i, eller savner.

Du husker ikke hva de hadde. Du husker neppe hvor mye penger de tjente, eller hvilken jobb de gjorde i tjueårene. Du husker hvordan det føltes å være rundt dem.

Bestemora som alltid bakte vafler når du kom. Onkelen som hørte på deg uten å avbryte. Læreren som så at du var lei deg en dag, og bare satte seg ned ved siden av deg.

Det er det som blir igjen.

Det er kanskje det viktigste å minne seg selv om en gang i blant. Det meste vi bruker tida vår på (jobb, prestasjoner, ting, gjeld), forsvinner. Det som ble til folk rundt oss, blir igjen.

Det betyr ikke at jobben er meningsløs. Det betyr at du kan spørre deg selv av og til: hvordan vil noen huske å være rundt meg? Det er den eneste arven du faktisk styrer.